Aldri «Hjemme» i Folkrock-Båsen

Leif Gjerstad
Adresseavisen
Aldri «hjemme» i folkrock-båsen
Av LEIF GJERSTAD

Oslo: De tynne Inneskoene er gjenglemt i Stockholm, og vinterstøvlene er for varme til å brukes innendørs. Derfor sitter han i sokkelesten i hotellbaren, mens en representant fra plateselskapet jakter på hvite tennissko i byens butikker.1

– Kan jo ikke vise meg barbeint i TV. Hva skal folk da tro? Snart 20 år i bransjen og ikke en gang nok penger til å kjøpe seg sko…
John Martyn ler godt og ofte. Den skotske sangeren og gitaristen med røtter i folkemusikk og platedebut i 1968 [sic] har besøkt Norge igjen.2 For å spille på Club 7 og for å opptre i Zting, TVs nye rockeprogram med direktesendte live-spillinger.3 Og for å snakke med oss, blant annet om gamle dager.

– I 60-åra så alle på meg som en visesanger, og mitt navn ble naturlig knyttet til den gryende folkrock-bevegelsen. Men for å være helt ærlig, jeg følte meg aldri helt hjemme i den båsen. Det var amerikansk soul, rhythm & blues og jazz jeg var tent på. Dessuten synes jeg dessverre at mine gode venner i Fairport Convention og andre folkrockgrupper var kjedelige å høre på.

Nytt blod
Mens Martyn opprinnelig ble kjent for sitt akustiske gitarspill, sverger han idag til elgitaren.
– Jeg hadde ikke mer å gi på akustisk gitar, og elgitaren ble derfor den neste naturlige og spennende musikalske utfordringen. Elektrisiteten fylte meg med nytt blod.

Dette nye blodet kommer ikke minst til syne på hans nye LP «Sapphire», som er mer rytmisk og lettere tilgjengelig enn hans tidligere plater. Samtidig har diverse keyboards fått en mer framtredende rolle i lydbildet.
– Selv en gitarist kan bli lei gitarer innimellom, og da er et moderne platestudio et utmerket tilfluktsrom. Der kan man prøve ut nye ting på computere og synther. Jeg var i tillegg så heldig å få god hjelp i studio av min gode venn Robert Palmer, og da måtte det jo bli morsomt og litt annerledes enn tidligere, smiler Martyn.

«Sapphire» er forøvrig spilt inn på Bahamas, i det berømte Compass Point Studios. Men valget av Compass Point Studios viser seg faktisk å være en slags nødløsning.
– Da «Sapphire» skulle spilles inn, lå jeg i rettslig krangel med min ex-manager og var juridisk forhindret fra å bruke britiske eller europeiske studioer. Men bevares, Compass Point var jo en flott nødløsning, selv om jeg likevel foretrekker å spille inn i Skottland. Det er der jeg har størst kontroll.

Nakne tekster
John Martyn har alltid utlevert seg selv og sine følelser i tekstene. En smertefull prosess tenker mange, men ikke Martyn.
– Tvertlmot. På den måten får jeg ut en masse som ellers ville ha plaget meg innvendig. Tekstskrlvingen fungerer omtrent som terapi. Og heldigvis er denne typen terapi mye rimeligere enn å gå til en psykolog, fleiper Martyn.

– Jeg har også hørt fra folk som kjenner seg igjen i mine tekster og som henter støtte der. Så personlige tekster kan også ha en nyttig, sosial funksjon.

Mens de fleste av Martyns vlse sang- og folkrock-kolleger fra 60-åra enten har gitt opp musik ken eller fører en nokså anonym musikalsk tilværelae, virker det som om Martyn i stedet blir møtt med stadig større interesse. Vi spør ham til slutt hva han selv tror grunnen til dette kan være?
– Jeg har alltid jaktet på en drøm som alltid er i bevegelse. Selv etter 20 år aner jeg ikke hva denne drømmen dreier seg om, og derfor er jeg fremdeles like nysgjerrig i min søken.


Never 'home' in the folk rock booth
By LEIF GJERSTAD

Oslo: The thin inside shoes are forgotten in Stockholm, and the winter boots are too warm to be used indoors. That's why he sits on the pedestal in the hotel bar, while a representative from the record company chases white tennis shoes in the city's shops.1

- Can't show me straight on TV. What, then, should people believe? Soon 20 years in the industry and not even enough money to buy shoes…
John Martyn laughs well and often. The Scottish singer and guitarist with roots in folk music and a record debut in 1968 [sic] has visited Norway again.2 To play on Club 7 and to perform in Zting, TV's new rock show featuring live broadcasts.3 And to talk to us, about the old days.

- In the 60s, everyone looked at me as a singer, and my name was naturally associated with the burgeoning folk rock movement. But to be perfectly honest, I never felt completely at home in that booth. It was American soul, rhythm & blues and jazz I was into. Also, unfortunately, I think my good friends in the Fairport Convention and other folk rock groups were boring to listen to.

New blood
While Martyn was originally known for his acoustic guitar playing, he swears by the electric guitar these days.
- I had no more to give on acoustic guitar, so the electric guitar became the next natural and exciting musical challenge. The electricity filled me with new blood.

Not least is this new blood present on his new LP Sapphire, which is more rhythmic and more easily accessible than his previous records. At the same time, various keyboards have been given a more prominent role in the soundscape.
- Even a guitarist can get tired of guitars from time to time, and then a modern recording studio is an excellent haven. There you can try out new things on computers and synths. In addition, I was lucky enough to get good help in the studio by my good friend Robert Palmer, and then it had to be fun and a little different from before, Martyn smiles.

Sapphire is also recorded in the Bahamas, in the famous Compass Point Studios. But the choice of Compass Point Studios actually turns out to be a kind of emergency solution.
- When Sapphire was to be recorded, I was in legal dispute with my ex-manager and was legally barred from using British or European studios. But beware, Compass Point was a great emergency solution, although I still prefer to play in Scotland. This is where I have the most control.

Naked texts
John Martyn has always expressed himself and his feelings in the lyrics. A painful process many people think, but not Martyn.
- On the contrary. That way I get a lot out of my system that would otherwise have bothered me inside. The writing of the lyric works much like therapy. And fortunately, this type of therapy is much less expensive than going to a psychologist, Martyn jokes.

- I've also heard from people who recognize me in my texts and who get support from them. So personal texts can also have a useful, social function.

While most of Martyn's voluptuous song and folk rock colleagues from the 60s have either given up music or are conducting a fairly anonymous musical life, it seems that Martyn is instead engaging with ever greater interest. We finally ask him what he himself thinks the reason for this may be?
- I have always hunted a dream that is always moving. Even after 20 years, I have no idea what this dream is about, which is why I'm still just as curious as in the beginning of my quest.

sitenotes:
1 During the NRK tv performance in Zting, John is wearing sneakers allright but not white ones.
2 Unknown when the first visit happened.
3 The Club 7 show took place 31 January 1985, the Zting performance was broadcast 1 February.
This interview was published 6 February 1985 in Adresseavisen, a local newspaper based in Trondheim, with a black and white picture.